Kommunens ansvar

Halvparten av de som dør i brann mottar en eller flere tjenester fra kommunen. Forskrift om brannforebygging og regelverk innen helse, blant annet helsepersonelloven, stiller krav til kommunene om prioritering, planlegging og gjennomføring av egnede tiltak mot risikoutsatte grupper. Gjeldende helseregelverk er tydelig på kommunenes ansvar for skadeforebygging, deriblant brannforebygging.  Dette ansvaret gjelder både ved tildeling og gjennomføring av tjenester, og ved tildeling av boliger og hjelpemidler. Tjenestene de gir skal være forsvarlige – også med tanke på brannsikkerhet.

Vi i brannvesenet har en samarbeidsavtale med kommunen om dette arbeidet, og yter rådgivning og kompetanseheving til de i kommunen som tilbyr tjenester. Målet er å heve sikkerhetsnivået hos de i risikoutsatt gruppe som bor hjemme.

Flere eldre bor hjemme

Det brenner 4,6 ganger oftere hos de over 70 år enn for den øvrige befolkningen. Samtidig er det et uttalt ønske i mange kommuner å kunne tilrettelegge for at folk skal bo hjemme lengst mulig. Dette medfører utfordringer med tanke på brannrisiko. Demens utgjør en spesiell høy risiko når det gjelder brann.

Utgangspunktet i bygningsregelverket er at beboeren skal kunne redde seg ut av boligen ved egen hjelp dersom det oppstår en brann. Det kan være vanskelig for brukere med fysiske eller kognitive utfordringer å oppfylle kravene i regelverket. For noen vil det være nødvendig med ekstra brannsikkerhetstiltak utover det som er vanlig i boliger dersom de skal kunne bli boende hjemme. Eksempler på slike tiltak vil kunne være utvidet varsling, komfyrvakt og mobile slukkeanlegg.

Tiltakene må tilpasses beboeren

En av de viktigste tiltakene er utvidet varsling. Loven sier at alle skal ha minimum én brannvarsler i hver etasje. Med bakgrunn i det som er beskrevet over vil antall varslere det er behov for variere ut ifra en risikovurdering av beboer og boligen. Det som er viktig å tenke på er at røyken skal kunne finne detektoren raskest mulig slik at beboer får så tidlig varsel som mulig. Derfor vil antallet varslere påvirkes av blant annet boligens størrelse og rominndeling, hvor vedkommende oppholder seg mest, og om vedkommende kan redde seg selv.

Brukere med tilnærmet like utfordringer kan ha behov for helt ulike tiltak i en gammel, usikret bygård sammenlignet med en moderne leilighet med brannalarmanlegg og automatisk slokkeanlegg. Tilsvarende kan det være behov for andre tiltak hos brukere som har nær kontakt med pårørende, sammenlignet med brukere som bor alene uten sosialt nettverk og oppfølging. En utvikling i beboerens helsetilstand kan påvirke behovet for branntiltak.

Det å knytte varslerne til trygghetsalarmen vil øke sikkerheten på den måten at varselet kommer raskere til de som kan hjelpe. Dette vil være spesielt viktig dersom beboer ikke kan redde seg selv, enten på grunn av nedsatt funksjonsevne eller nedsatte kognitive evner.  Der det er utfordringer knyttet til syn/hørsel vil man også kunne koble til detektorer i et system dekket av NAV hjelpemiddelsentral slik at man får varslingen visuelt og taktilt.

Foto: DSB/Runar Sørheim